Tekst av Ingeborg Sørheim

Juleselskapet

Brit er blitt varm i trøya og har fått kjøkkenroser i kinnene. Dampen står fra Aga-komfyren på Simenstad-kjøkkenet. Gisle brøyter snø, bærer ved og fyrer i ovner og peiser. De har 23 ildsteder. Nå fyres det selvsagt ikke i alle på samme tid, men det sier noe om den enorme jobben og kostnaden det er å holde varmen i disse husene.

Kjøttbonden Gisle

Brit har akkurat forklart at egentlig er det mest storfekjøtt som brukes på gården. Det skulle bare mangle med fjøset fullt av Charolais og Angus, Hereford og Limousin. Husbond og gårdbruker Gisle er indrefilet-chef. Han har stekt hundrevis av kilo på dette kjøkkenet og høstet ære og berømmelse for det. Men nå, i noen intense førjulsuker, stelles det til Gardsjulebord på Simenstad. Da er det grisen som spiller hovedrollen. 

Langtidsstekt og marmorert 

Norske juletradisjoner er lite verdt uten grisen, og Brit har tatt på seg oppgaven med å gi den en skikkelig renessanse. Da snakker vi ikke om den lett anorektiske fileten i flatklemt vakuumpakke, men den av anselig størrelse, helst levert av naboen på Løykje, Noroc av rase og derfor vakkert marmorert i kjøttet. Vi snakker om den som kommer langtidsstekt på svak varme, med svor, perfekt brun, perfekt sprø og dryppende av fett og saft fra Brits komfyr. Hel svinekam! Hun innrømmer at den kan være vanskelig å selge inn, særlig til yngre folk. – De ser vel for seg den grå og triste veikrovarianten, så jeg bebreider dem ikke, men aldri har noen gjest hos oss angret på dette valget! 

 Materiell og imateriell  kultur 

Nå skal det sies at Brit er veldig god til å selge inn det hun brenner for. Hun er cand.philol. i nordisk språk og litteratur, har etnologi i fagkretsen og har brent heftig i mange år for våre kulturminner, med måltidet i videste forstand som kanskje det aller viktigste. Da handler det om håndarbeid, vakkert interiør, sirlig dekkede bord, mat, drikke, fellesskap og vertinnerollen. Aldri trives hun bedre enn når hun får lov til å kombinere fag og interesse i sine «Kulturhistoriske måltider» eller «Litterære kjøkken». Lykken er å lage mat, servere mat og snakke om mat. Kåseriet er hennes sjanger 

…. 

 Rom som er lett å pynte 

Overdådig julepynt er ikke nødvendig. Stuene er så dekorative i seg selv at det er lite som skal til for å lage jul. Nissekjerringene og halmdekorasjonen hentes fram hvert år og får stå i gangen, der peisen tar en imot med åpent bål. Den kritthvite juleveden ligger ved siden av. Den er så vakkert kløyvd og kappet at ingen har hjerte til å fyre den opp, den får ligge til pynt året rundt. Så kommer tradisjonelle juleblomster, helst svibler, dekorativ frukt og mengder av hvite stearinlys. Granbar og lykter ønsker folk velkommen på trappa, og juletreet står og skinner på glassverandaen. Vi ser det gjennom dørene i hagestua, og særlig virkningsfullt er det utenfra når vi ankommer gården i blåtimen. Brit har tatt runden og tent overalt, også i rom som ikke skal brukes. 

Bryggerhuset  til nytte og glede 

I kjelleren på sidebygningen ligger bryggerhuset. Dette var tidligere tiders grovkjøkken med bakerovn, vedkomfyr, bryggepanne og takke. Nå er bakerovnen restaurert, og rommet ofte i bruk. Det har sin egen rustikke skjønnhet. Metertykk kalksteinsmur, hvelvede vindusåpninger, kraftige, synlige takbjelker, solide benker langs veggene er dekket med lune sauefeller. Her tar hun ofte imot gjestene til Gardsjulebord og starter med å servere rådyrpaté på bakerovnsbrød og varm Hedmarkspunsj. Hun forteller fra gårdshistorien, om drifta før og nå, hvordan det stadig fyres i bakerovnen, både til bakekurs og egen bakst. En må jo bake 30 brød når en først er i gang! Mengden av mat og rause fat er et kjennetegn ved Simenstad-kjøkkenet.

… 

Julemenyen

Forretten er en akevittmarinert ørret på Simenstadvis, med en mild sennepssaus og juleaktig anrettet med et dryss av hele tyttebær over.

 Når hovedretten er klar, toger gjestene ned på Nobelkjøkkenet, der den før omtalte svinekammen har hvilt seg passe lenge og fått følge av plommechutney, rødkålsalat med appelsin og vinkokte rosiner, dertil honningbakte rødbeter i byggryn. Grov rotmos hører med, og sausen er basert på den gode kraften fra kammen. Råvarene er tradisjonelle, men brukt på nye måter, i nye smakskombinasjoner. – Det er helt nødvendig, sier Brit. Tradisjonsmat på tradisjonsvis er for bleik og stusselig. Vi må ha gode grønnsaker og lekre farger på maten.

Bær, frukt og grønt utgjør derfor et stort kapittel i Simenstad-kjøkkenets kokebok. Hun er autorisert «Grønn Gourmet»-kokk, et matkonsept basert på fargerike, økologiske grønne saker i overraskende kombinasjoner. Dessuten er hun spaltist i «Gamle Hus, Hager og Interiør». Kunnskapen hun deler, er nøye utprøvd. Når nye menyer skal komponeres, setter hun seg bokstavelig talt med blanke ark og fargestifter og tegner og fargelegger menyen. Det skal se fristende ut, og det skal smake godt. Når skissen er på plass, er det klart for testmåltider, gjerne tre ulike selskap. Først etter disse rundene blir menyen tilbudt betalende gjester.

Desserttradisjonene 

Desserten er rompudding. En fløyelsmyk klassiker som mange husker fra store familieselskap i barndommen. Desserter er enda en av Brits lidenskaper som hun misjonerer for. Hun tok et høgskolestudium i tradisjonsmat, med hovedoppgave i dessertbord! Rompudding, sherrypudding, karamellpudding, sitronfromasj, stikkelsbærgelé; disse frodige og kostbare skjønnhetene hørte til på ethvert selskapsbord på gårdene for få tiår siden. – Det ble færre hender på gårdene og færre anledninger, sier Brit. – Kunnskapen ble glemt, og hotellene tok patent på puddingene med sine bleke skygger av noen dessertbord. Nå tror folk de er kjedelige. Det er så synd. 

Avec 

Etter middag serveres kaffe og småkaker i stuene i første etasje. Avec-en er naturligvis alltid Braastad Cognac, og nå får gjestene høre eventyret om Gisles grandonkel fra Braastad i Vardal som reiste til Frankrike og startet konjakkhuset Tiffon. Ja, det er et eventyr. Akkurat som et juleselskap på Simenstad.