Tekst av Brit Skurdal Braastad

Husmannsgrenda og Simenstad

Simenstad hadde seks husmannsplasser. De lå forholdsvis tett et par kilometer fra garden og utgjorde nærmest ei grend. Plassen Snekkerstua lå nærmere garden. Snekkerstua er i fredningklasse, og vi er glad for å la gjestene våre få oppleve stedet og historia. Er du interessert i å dykke litt ned i husmannsvesenet, er denne artikkelen noe for deg. 

Hva er en husmann?

Husmann ble betegnelsen på en mann som festet en plass  under en gard. Fra gammelt av var plassen sett på som en del av garden. Husmannen måtte betale en fast avgift for leie av plassen, ikke i form av penger, men i form av arbeidskraft. Bonden hadde behov for sikker hjelp, husmannen trengte et sted å bo og et levebrød. En kan si det var en byttehandel.

Seks husmannsplasser

De seks husmannsplassene på Simenstad var Rønningen, Skredderbakken, Steinsveen, Madsstua, Geithus og Snekkererstua. Plassene var forholdsvis store med i gjennomsnitt 20 mål dyrka mark, noen større, noen mindre. Her kunne de ha to kyr og 6-8 åtte sauer/lam. Gris er ikke nevnt  i kildene. Alle hadde gris før i tida, ja det var vel så selvfølgelig at det derfor ikke ble nevnt. På Snekkerstua var det i noen perioder egen hest og 1-2 kyr. På plassene dyrkes det både bygg, blandkorn, erter og poteter. Merk at de dyrket erter.

Framveksten av husmannsplasser

Utover på 1800- tallet var det sterk befolkningsvekst og stor behov for nye hjem og arbeidsplasser. Særlig to forhold drev fram veksten av husmannsplasser; befolkningsøkningen og gardens behov for arbeidskraft.

Husmannsvesenet ble større på Østlandet enn i resten av landet. Ringsaker var husmannskommunen framfor noen på Hedmarken. Ringsaker hadde store garder og bruk for mye arbeidskraft. I 1835 var det nesten like mange plasser som det var garder. Gardene måtte sikre seg fast arbeidshjelp til de viktige onnene. I stedet for tilfeldig hjelp var det tryggest med faste som hadde arbeidsplikt, og det ga trygghet for husmennene å vite at de hadde arbeid.

Skillet mellom de som eide eller ikke eide jord

Denne skarpe todelinga mellom den som eide matrikulert jord og den som ikke eide, var den tydeligste og mest betydningsfulle skillelinja i bygdesamfunnet.

Et vanlig livsløp for en som ikke eide jord var slik: Den som vokste opp på en husmannsplass bodde der til han eller hun var 12 til 15 år. Da tok vedkommende arbeid som tjener og ble det fram til gifteferdig alder. Skulle en gifte seg, burde en ha et bruk, i det minste et hus. Hvis alt gikk godt, kunne han forbli husmann hele livet. 

Utover på 1800 – tallet var det rift om å få tak i husmannsplass. Den som fikk feste en husmannsplass ble sett på som heldig, for det ga grunnlag for å stifte familie. Pliktene på garden ble ikke sett på som som tvang, det ga trygghet å ha arbeid.

Men vi skal ikke romantisere husmannstida, det var et hardt slit og ofte karrige forhold. Ikke alle bønder var snille, men de fleste hadde et visst ansvar for husmennene sine. På garden kunne husmannen få tak i såkorn om han ikke hadde sjøl. Det var sikkert fornedrende å måtte spørre, men ble han matlaus, måtte han gå til garden for å få mjøl og andre matvarer.

Pliktarbeid

I gamle dager var kosten en del av lønna. Maten betydde mye. På Simenstad startet arbeidsdagen med en dram. Det er fortalt om en husmannen som også på søndager kom gående den forholdsvis lange vegen for å få den daglige drammen. Det må nevnes at sprit den gangen ble sett på som medisin.

Mann og kone hadde plikt til å møte på arbeid mot fast betaling når det var bruk for det. Kvinnene, som bare hadde halv mannslønn, kom best ut når det var akkordarbeid.

Ungene kunne være med og luke, renske i turnipsåkeren eller plukke poteter. Alf Prøysen forteller at da han lå i turnipsåkeren og lukte, derømte han det skulle stå et spann med rabrabrasuppe og en stabel med vaffel i enden av åkeren.  

Attåtnæringer

Husmannen hadde ofte en attåtnæring, gjerne et handverk. På Skredderbakken bodde skredderen. Her har det bodd flere skreddere, og det var vanlig at husmenn kunne et håndverk.

Navnet Snekkerstua forteller at husmannen der var snekkerkyndig. Det er fortalt at en av husmennene på Steinsveen var en dyktig sølvsmed og at han som smed klarte å tjene så mye at han kunne kjøpe garden Storlien, som ligger i nærheten av husmannsgrenda.

I vinterhalvåret kunne handverket føre til en ekstra shilling. Husmenn som kunne et handverk, var av de best økomomisk stilte. Husmannskjerringene skaffa seg ofte ei ekstra inntekt ved å spinne for gardene.

Gardssamfunnet på Simenstad på 1700 og 1800-tallet

Et gardssamfunn omfattet alle de menneskene som hadde tilknytning til et gardsbruk og som hadde sitt økonomiske og sosiale ankerfeste der. Gardssamfunnet kunne bestå av husbondfamilien, slektninger, føderådsfolk, tjenere, fattigfolk på legd – både barn og voksne, fosterbarn og losjerende.

Så kom plasshustandene. De var gjerne mindre, for de hadde ikke bruk for fremmed arbeidskraft. Bortsett fra tjernene kunne plasshusstanden omfatte de samme gruppene  som gardshusstanden. 

Folketellingene er viktige kilder

I Immatrikuleringsarbeidet for 1723 opplyses det at det til Simenstad hørte to husmannsplasser. Ved folketellinga i 1875 er det oppgitt seks husmannsfamilier. Totalt er det oppført til 43  personer på garden. Gardshusholdet hadde 11 personer.  På husmannsplassene er det totalt 32 personer.

I Folketellinga 1900 består gardssamfunnet på Simenstad av femtiåtte personer. På sjølve garden bodde det fjorten;  Dina og Haaken Simenstad, fem barn og tjenere.

På garden hadde de husholderske, tre tjenestepiker og to tjenestegutter. To av tjenestejentene og guttene er under tjue år. Budeia er femtitre år og husholdersken trettitre. Alle tjenestefolkene er ugifte.  

Folketellinga for 1900 forteller at det bor folk på fire av plassene. Forskjellen fra de tidligere folketellingene er først og fremst at det er mye barnerikere familier nå, særlig på Skredderbakken.

Simenstad etter 1900

Forrige eier av Simenstad, Gisles onkel, Håkon Berg f. 1920, kunne fortelle at da han kom til Simenstad i 1947, var det folk i fem ”husvær”. Alle arbeidde på garden. De hadde ikke lenger husmannskontrakter, men var dagarbeidere.  

Slakteren Laurits var den siste som bodde på Snekkerstua. Håkon Berg fortalte at det tidligere var det bare jordgolv og flere familier som bodde på plassen. Rommet mot nord ble bygget på til Gammel-Anne. Hun ble 100 år.

Lovverk

Etterhvert som husmannsvesenet utvikla seg, kom det lovverk som til en viss grad kunne beskytte husmannen.

Den første husmannslova kom i 1750 og krevde skriftlig kontrakt med oversikt over rettigheter og plikter. Leietiden skulle gjelde for mannens og konens levetid, de kunne bare sies opp ved kontraktsbrudd. Loven skapte en storm av uvilje mellom bøndene. I praksis var det ofte slik at en husmann satt på plassen levetida si, og ofte sønnen etter han, men et absolutt krav om feste på livstid var ikke alltid praktisk. 

Ny lov i 1851:

Husmannsloven 1851–hadde påbud om skriftlig kontrakt mellom husmann og bonde og  forbud mot arbeidsplikt for husmannens kone og barn. Hvis ikke skulle bonden bøtelegges. Loven hadde også påbud med en fridag i uka for å arbeide på plassen. Men denne loven ble ikke fulgt. Tradisjonen var sterk for plasskvinnas gardarbeid i bygda.

Avvikling av husmannsvesenet

I 1927 kom en lov som ga husmannen og slekta hans rett til å eie plasssen, men de fleste plasser ble solgt frivillig. Før andre verdenskrigen var det meste avvikla.

Husmannsånd er et uttrykk for sjølutslettende underdanighet. Ingen har skildret dette slik som Alf Prøysen, og særlig kommer det fram i romanen ”Trost i taklampa”, som kom i 1950.  Det ble sett på som et samfunnsproblem at mange flyttet til byene i stedet for å ta seg arbeid i landbruket. Bøndene betraktet det som et svik.

Opprøreren Gunvor Smikkstugun har mot til å bryte ut, og hun har mot til å komme tilbake på sammarsferie etter å ha flyttet til byen og fått seg arbeid på fabrikken. ”Trosten” er ei bok om undertrykkelse og fornedrelse, og den forlokkende kraften i bysamfunnet. Undertrykkelsen gjaldt ikke bare mellom rik og fattig, men like mye blant deres egne. Garden var et finrangert rangsystem mellom ulike kategorier av arbeidsfolk, og til og med blant husmennene var det rangordning.

Vekk fra landbruket

Fra midten av 30-åra ble det større mobilitet i samfunnet, større mulighet til å finne seg arbeid i andre næringer. Unger som var vokst opp på husmannsplasser drømte ikke lenger om å bli gårdsarbeidere, de ville vekk fra jordbruket, de ville bli lønnsarbeidere, og det var det muligheter for i distriktet her. Det var sagt at det var likere med soperjobb på Moelven enn å gå i garda. Fikk en jobb der, var en framfødd.

Den industrielle veksten her førte til at mange flyttet til tettstedene Moelv og Brumunddal. Her tror jeg hovedforklaringen ligger på  hvorfor plassene på Simenstadhøgda ikke ble kjøpt. Sjøl om husmannsplassene var store og nærmest som småbruk å regne, var det ikke attraktivt nok. Plassene lå avsides, naboene begynte å forsvinne, de fikk seg arbeid på «Bruket» og kunne bygge seg hus i nærheten av sentrum.  Hvorfor skulle de ta opp lån og fortsette slitet? Fast arbeid i industrien ville gi dem et lettere liv med regulert arbeidstid og fast lønn.

Slutten på det gamle systemet

Mekaniseringen i landbruket og økte lønninger, gjorde at bonden måtte delta mer i gårdsdriften enn før. Etter hvert ble grensene mellom klassene mer jevnet ut. Det ble slutt på den tradisjonelle måltidskulturen, bonden og de ansatte begynte å spise ved samme bord, og etter hvert ble det vanlig at arbeidsfolk holdt seg med kosten sjøl. På Simenstad ble det vanlig tidlig på 50-tallet. Karene kunne velge om de ville ha kosten. Holdt de seg sjøl, ble lønna høgere.  

På  slutten av 40-tallet begynte det å bli slutt på folkehusholdningen. Håkon Berg overtok på Simenstad i 1947 etter sin onkel Håkon Simenstad, og fra hans tid satt som nevnt alle rundt samme bord på kjøkkenet. Tidligere satt sjølfolket i spisestua, handverkerne satt sammen med sjølfolket.

Hvilke rettigheter hadde de?

Jordloven i 1928 ga husmannen rett til å løse inn plassen, men det hendte nok at husbonden stritta imot. I 1915 fikk vi Småbruk- og Boligbanken, en sentral låneinstitusjon for kjøp av gamle husmannsplasser. Uten denne låneinstitusjonen ville nok mange husmenn hatt vanskelig for å finansiere kjøpet av plassene sine. Ingen kjøpte plassene på høgda.

«Det var da det og itte nå»

Alf Prøysens store forfatterskap er en viktig kilde til å få kunnskap om hvordan husmennene levde. Mot slutten av livet, fortalte Alf Prøysen om barndommen sin i en serie radiokåserier som senere ble gitt ut i bokform i 1971. Sjølbiografien ”Det var da det og itte nå,”  er en fantastisk kilde til kunnskap om livet på Hedmarken i mellomkrigstida. Alf Prøysen ble født i 1914 og flyttet fra barndomshjemmet i konfirmasjonsalderen for å ta seg arbeid som gardsarbeider. I 1939 reiste han fra hjembyga. I 1945 våget han å realisere kunstnerdrømmen og ble en multikunstner Norge ikke har hatt maken til. 

Alf Prøysens diktning er først og fremst et forfatterskap i verdensformat med livets store  spørsmål som tema. Rammen han har valgt er Ringsaker i mellomkrigstida. I forfatterskapet skriver han om forholdet mellom mennesker på et djupere plan. Samtidig gir han et bilde av gardslivet og livet i stuguene bortover. Han skriver om innejinter og fjøsgutter, budeier og stallkarer, gardbrukere og gardkjerringgrev.

De trofaste sliterne

Alf Prøysens forfatterskap kan bl.a. sees på som et tidsbilde fra mellomkrigsåra og kan leses som folkelivsskildring og historisk kilde.  Gjennom mange år har jeg hatt anledning til å arbeide med dette store forfatterskapet, og når jeg er på plassene  på høgda, har jeg Alf Prøysens diktning med meg som et bakteppe. Jeg ser for meg de som har bodd der og hvordan livene deres ble, og når jeg vandrer i miljøet, får jeg lett en klump i halsen.