Vårt paradis
Velkommen til Simenstad, en gard på Hedemarken der vi har valgt å dele kulturarven og livet vårt med andre. Dette er hjemmet til Peder og mor Brit. Midt i innlandet, med blikk mot Mjøsa, er dette et attraktivt sted å besøke.
Peder Christopher Braastad
Peder er åttende generasjon vertskap på Simenstad. Han har stor kjærlighet til garden og ser ikke for seg å bo noe annet sted i verden enn akkurat her. Forandringer vil det bli, hevder han, men han ønsker å gå i foreldrenes fotspor. Peder har studert kulturminneforvaltning og reiseliv og tatt utdanning retta mot gardens drift.
På Simenstad valgte vi å slutte med dyr i 2023 for å la gjestevirksomheten være hovednæring. Dyreglade Peder nøyer seg nå foreløpig med labradoren Bessi og katten Fant. Vertskapsrolle, samt bevaring og formidling av kulturar, blir Peders hovedoppgave framover. Det blir et aktivt liv, men Peder ser også for seg ei framtid der han kan sitte i biedermeier-sofaen og lytte til musikk og nyte de vakre rommene. Han liker å drømme seg tilbake og lar seg er inspirere av tidligere generasjoners liv.
For en ung Braastad-kar hører det med å interessere seg for cognac, et tema Peder har satt seg godt inn i. Han holder gjerne cognackåseri med tilhørende smaking, på garden eller andre steder i landet.
Brit Skurdal Braastad
Brit har fått realisert drømmene sine. Som husfrue har hun et stort nøkkelknippe i beltet og kan låse opp til en verden med gode opplevelser. Sammen med flinke medhjelpere arrangerer Simenstad alt fra dagmøte til et stort ball med høg glamourfaktor.
Brit har skapt det kjøkkenet hun har ønsket seg. Her får hun utløp for sin mat- og formidlingsglede. Her byr hun på velsmakende, rause måltider i autentiske bygninger pynta til fest. Konseptet til Brit er blitt en kombinasjon av tradisjon, utvikling og eksperimentering med stedets egne råvarer Kjærligheten til gamle hus har Brit fra barndommen av, og det ble utdanning i litteratur og kulturhistorie. Da hun giftet seg med Gisle i 1986, var den unge bonden i gang med å restaurere Simenstad, og Brit kunne kombinere gode kjensler for mann og hus. Med OL på Lillehammer ble Simenstad satt på kartet. Siden den gang har mange privatpersoner og firmagrupper lagt arrangement sitt hit. Ønsket hele tida vært at alle som kommer til Simenstad skal bli tatt imot som vertskapets private gjester.
For Brit er det en stor glede at Peder vil videreføre foreldrenes arbeid. Husbonden Gisle Braastad døde i 2023.
«Du har alle kvaliteter du trenger på Simenstad: historie, kultur, lokal mat, stedets magi, deg selv, din mann og ikke minst din sønn! Og du har utsikten over Løkjedalen, til Prøysenstua og ned til Mjøsa – praktfullt!»
Anders Ole Hauglid
Sagt om Simenstad
Utdrag fra boka Mjøsgårdene–skapt for selskapelighet.
Tekst av Ingeborg Sørheim
Når to finner livsoppgaven
Gisle er fra Braastad gård ved Gjøvik. Brit fant ham på dansegolvet på Oppland Turisthotell for 28 år siden. Det er jo ikke helt tilfeldig hvem man velger. Brit er landhandlerdatter, oppvokstmellom butikkhyller ved et beskjedent trafikkert veikryss i Skurdalsgrenda i Sør-Fron, med folk ut og inn, foreldre som alltid sto til andres tjeneste, som behersket hva det skulle være av tradisjonskunnskap og -håndverk, og som hadde en sterk og selvsagt arbeidsmoral. Det blir brukbare gardkjerringer av slike. Gisle tok den pene, energiske, blonde og blide jenta i knallrød kjole. Brit tok Gisle og fikk Simenstad på kjøpet «med alle dens herligheter og forpliktelser», som det heter i gamle skjøter. Begge fikk en som var god til å danse. For Simenstads del kunne ikke Gisle gjort et bedre valg. På 1980-tallet var det ikke så mange her i landet som hadde forstand på hvilke skatter som gjemte seg i de to store 1700-tallsbygningene. Her var fantastiske stuer og saler. De var helt intakte, flere var gjennomdekorert av Anders Rud, 1800-tallets fremste dekorasjonsmaler på flatbygdene. Marmoreringer i trappegangen, ådrede stuer med strek- og sjablongdekor, imitert intarsia, eik og ask. Alt i en håndverkskvalitet som rett og slett ikke er å oppdrive i dag. Brit så verdien. Dette måtte hun dele med all verden!
Vertskap med kickstart
Anledningen bød seg i 1994 til OL på Lillehammer. Simenstad ble én av flere vertsgårder i regionen. De fikk en skikkelig kickstart som gjestegård. Helt ferske i gamet skulle de ha Europas kulturministre, seksti i tallet, til treretters middag. Først da ministrene med følge ankom, viste det seg å være like mange sjåfører. Det var tjue kuldegrader! De måtte få mat og husly de også. I slike situasjoner er det greit å være døl og kunne øse av generasjoners oppsamlete sinnsro og gjestfrihet. Sjåførene ble tatt hånd om på beste vis, og Åse Kleveland sendte julekort i flere år etterpå.
Nå er Brit og Gisle blant Mjøsgårdenes mest erfarne selskapsarrangører, og Brit har gjort vertinnerollen til sitt yrke og sin styrke. Her behandles alle gjester som om de skulle være deres egne private. Det er de jo også. For gjestene blir opplevelsen både intim og høytidelig. De fleste av Mjøsgårdenes vertinner må se seg slått av Brit i ulike grener som stivede duker og gardiner, hermetiske plommer og pærer, bakerovnsbrød og -kaker, blant annet. Tradisjonskunnskapen er håndbåren, hun gjør dette med den største selvfølgelighet, i den grad at hun nesten glemmer å fortelle gjestene med hvilken flid maten er høstet, konservert og tilberedt.
…
Storgårdsbegrepet
Gisle er mer sindig av seg. Han kjøpte Simenstad på Rudshøgda i Ringsaker etter sin onkel. Den gang var det tretti hus på gården. Halvparten av dem hørte til på husmannsplassene.
Ikke alle store gårder er storgårder, og hvem som har bestemt hva som er hva, er noe uklart. Kriteriene er ikke entydige, dessuten varierer de fra distrikt til distrikt. Simenstad er i alle fall definert som storgård og har sannelig pondus til å være det. Vi regner med den har vært bosatt så langt tilbake det har vært folk ved Mjøsa. Det er mange funn på gården fra vikingtid; spydspisser, økser og forseggjorte kvinnesmykker. Vi vet at det har vært tingsted her, og skriftlige kilder finnes allerede fra 1327.
…
Nobelkjøkkenet
Nobelkjøkkenet, kaller Brit husets hjerte på Simenstad. Inspirasjonen tilskrives ingen ringere enn nobelforfatterne Bjørnstjerne Bjørnson, Selma Lagerlöf og Sigrid Undset. Yndlingsforfattere alle tre, og like viktig; de har jo så vakre hjem! Og så vakre kjøkken! Den varmgule, støvete1920-tallsfargen på Simenstad er hentet fra Mårbacka, og det bare måtte bli en kremfarget Aga, som hos fru Lagerlöf. Et smykke i rommet, akkurat som lyspeisen fra 1700-tallet, som tross alt fremdeles dominerer i det nyrestaurerte kjøkkenet. Brit er Aga-misjonær også. – Dette er mer enn en komfyr, sier hun – dette er en livsstil!
…
Et steinkast til Prøysen
Også i dag er Simenstad en innholdsrik gård. Den er vel plassert høyt over Mjøsa, i solhellinga over Rudshøgda, akkurat slik Alf Prøysen beskriver det. Her breier storgårdene seg der våren kommer først, mens lenger ned, på skyggesida, helt i skogkanten, der våren kommer sist, ligger små grå stuer med eksotiske navn som Russland, Lybekk og Prøysen. Her vokste forfatteren opp. I dag ligger også Prøysenmuseet her for å fortelle oss om hans liv og virke. Brit var daglig leder der i ti år før hun bestemte seg for å bygge opp sin egen bedrift og bli museumsleder på egen gård.